 |
|
|
 |
|
Velkommen til min hjemmeside Ernst (Vevle) Olsen Meister
Ernst O. Meister med en Morgan Kane tegneserie-side som da gikk som føljetong i ukebladet VI MENN.
For å se illustrasjonene, trykk på "Diverse arbeider" =
To see the illustrations, press "Diverse arbeider" =
meister.ernst@gmail.com
Historikk
Jeg er født og oppvokst i Stavanger og er enebarn.
Min far var tysk og mor norsk, derav navnet Meister som senere i livet skulle skape så meget røre da jeg begynte som serietegner og illustratør under psevdonymet
Ernst Vevle. På et vis som jeg ennå ikke har funnet ut av ble dette til Ernst Vevle
Olsen.
Grunnen til at jeg ikke ville bruke Meister som signatur burde være åpenbar, idet jeg mente at dette navnet ville bli oppfattet som et psevdonym til en fyr som hadde svært høye tanker om sine ferdigheter: Meister - mester.
Og jeg skulle få rett viste det seg da det omsider kom for dagen hva mitt virkelige navn er.
Et tegneserie-forum-magasin skrev eksempelvis: ".... som forresten har skiftet navn til Meister" - i kursiv - og som dermed jeg og sikkert mange andre oppfattet slik:
"Har det tørna helt for fyren nå?".
La meg derfor få dette klarlagt én gang for alle; jeg har aldri skiftet navn til noe som helst.
Er det fremdeles folk der ute som ikke skjønner dette, så skyld på salig Adolf Meister som snekret meg sammen. Det var tross alt hans etternavn jeg fikk i dåpsgave.
Ferdig med det.... forhåpentligvis.
Jeg vender tilbake til mitt liv:
Da jeg var 6 år sendte min far meg på kveldsskole for tegning og maling, men læreren der mente at jeg hadde mer talent for skulpturer enn tegning. Det eneste jeg kan huske av kurset var at jeg laget en leirefigur med et utstoppet ekorn som modell.
Når jeg først er inne på dette med skulpturer, blir de fleste mennesker forbauset over at jeg faktisk er ganske god med slikt. Men de fleste tegnere er også gode skulptører og omvendt.
Sertifikat C for Seilfly tok jeg 15 år gammel på Jarlsberg flyplass utenfor Tønsberg.
3 år på St. Svithun videregående skole, eller gymnas som det het i tidligere tider, samtidig som jeg 16 år gammel meldte meg inn i en Heimevernets ungdomsavdeling og senere tjenestegjorde på HV-skolen Dombås, samt gjorde andre merverdige militære eskapader.
Dette har ikke noe med U.S. Marshal Morgan Kane å gjøre, men for interesserte kan det leses mer om dette på undersiden: "In the Army" og videre nedover.
Etter gymnaset, 1 år på Reklameskolen i Stavanger, hvor vi lærte lite eller ingenting om reklame, desto mer om tegning og maling. Skolen var egentlig 3-årig, men jeg sluttet etter første året og reiste til Oslo etter å ha søkt om- og blitt innkalt til opptaksprøver til Flygeskolen.
Det gikk ikke så bra. Jeg hadde bihulebetennelse kunne legene konstatere, men greide de andre prøvene slik at jeg ble oppfordret til å søke igjen neste år. Dette ble det ikke noe av idet jeg like etter iførte meg hærens olivengrønne uniform.
De siste årene jeg var på Dombås, dukket det opp noen pocketbøker som alle og enhver snakket om og leste. De handlet om en merkelig kar som het Morgan Kane; også jeg leste dem med stor iver.
Min første tanke var at dette kunne bli ypperlige filmer, noe likesom James Bond, som jo var det store navnet da. Derfra gikk tankene øyeblikkelig til tegneserier som jeg hadde laget nesten før jeg kunne lese.
Har jeg glemt å nevne at jeg nærmest var fast illustratør hos Vi Menn samt at jeg nå og da fikk solgt noen av mine verker til Det Nye som dengang var ukeblad? Ja, det har jeg.
Men jeg hadde greid å komme meg innenfor de blytunge portene til det som kalles forlagsverdenen to år før militæret og fortsatte illustreringen til tjenesten på HV-skolen ikke lenger tillot dette.
Naiv som jeg er begynte jeg å tegne en kortserie etter en novelle: Billy Goulden (se nederst på siden: "Morgan Kane") allerede på Dombås, samtidig som jeg lurte på hvor jeg evt. skulle sende denne.
Min glede var ubeskrivelig da jeg så et foto i Alle Menn av en mann bak en skrivemaskin, med overskriften: "Han skriver Morgan Kane bøkene".
Det var Kjell Hallbing, en nordmann, for pokker!
Fire, fem måneder senere sendte jeg en ferdigtegnet serie på 14 sider til ham og ventet med spenning på responsen. Realistisk som jeg også er, var returporto selvsagt vedlagt.
Tross alt hadde jeg tidligere erfaringer med disse sakene og visste godt hva tynne konvolutter med ukeblad-logoer på betydde, men O fryd og glede! Den konvolutten som ankom noen dager senere med Kjell Halbing's navn trykket på, var tykk, slik at jeg nesten ikke behøvde åpne den for å få vite resultatet av mine forhåpninger.
Resten er historie og kan leses ved å trykke på "Morgan Kane" samt andre sider som har forbindelse med U.S. Marshal'en eller faren hans å gjøre, oppe i venstre hjørne her.
Da dette eventyret sluttet var serien blitt til 6 album, utgitt på 5 språk, pluss enda to språk til som ingen hadde husket å fortelle meg på dette tidspunket. Det var først da Internett kom at jeg fant ut at albumene også var blitt utgitt i Nederland og Spania.
Men ballen var begynt å rulle, og den rant bare fortere og fortere. Først kom bok-illustrasjonene inn i bildet, både til Morgan Kane-bøker, bokomslag til Kjell Hallbing's eget forlag, Romantikk, Western, Nissens Jul, KOnK og etter hvert andre norske og utenlandske magasiner. Oppdrag fra de tyske Grundig- og belgiske Lockheed-fabrikkene, samt ikke å glemme da hjemmevidoene kom; da ble det de reneste ville vesten-tilstandene for meg.
I en periode kunne jeg ikke gå inn på ei videoutleie-sjappe uten å konstatere at minst halvparten av omslagene var gjort av meg.
Men etter noen år gikk luften ut av ballongen og distributørene gikk mer og mer over til å bruke fotografier fra filmene, slik som de fleste DVD'ene har i dag.
For ukebladet Romantikk laget jeg 4 tegneserier, hver på 80 sider, utført med tusj, blyant og svart akvarell, noe som ga en svart/hvit-fotografi-virkning når tegningene kom på trykk.
Disse seriene ble også trykket i Romantyka, den polske utgaven av magasinet, nå da vi omsider var blitt venner med menneskene i Øst Europa.
Jeg har lest på nettet at jeg sluttet helt som tegner og illustratør da jeg la tegneseriene om
U.S. Marshal'en bak meg, noe som er langt fra tilfelle.
Men egentlig er jo dette en ganske forståelig tankegang siden Jorda rærmest gikk rundt Morgan Kane på denne tiden, i alle fall her til lands.
Fakta er at bare cirka 10 prosent av det jeg gjorde som tegner hadde noe som helst med Kane å gjøre.
Tegneseriene i Romantikk har jeg allerede nevnt, men det var en del andre serieprosjekter jeg jobbet med; noen av dem det av forskjellige grunner aldri ble noe av.
Kort å ta de jeg husker best:
Det var planer om å lage tegneserier om Sven Hazel's bøker.
Både Semic og A/S Interpresse i Danmark var interessert i dette, så jeg laget en del prøvesider og tegninger som både forlagene og ikke minst Hazel likte.
Men etter å ha møtt Sven Hazel samt hustru og advokat Dorthe, så jeg straks skriften på veggen: "Du jobber og vi tjener pengene". Jeg trakk meg ut av prosjektet. Et par år senere ble jeg kontaktet av Hazel's sønn, Michael, som jeg kort tid etter møtte i Oslo. Han viste frem tegninger gjort av andre og kunne fortelle at faren ville ha meg som tegner og ingen andre.
Det skjønte jeg i all ubeskjedenhet godt. Tegningene mine var laget etter måneders studier av tyske uniformer, stridvogner, våpen, og annet utstyr. Jeg er nærmest fanatiker når det gjelder at selv de mest ubetydelige ting er tegnet nøyaktig; mao, en Tiger stridsvogn skal være riktig tegnet ned til minste detalj, og tegningene Michael Hazel viste meg, så jeg med en gang var laget av byråer. Stridsvognene tegnet her var i alle fall ikke tyske, kun noen hvilkensomhelst-beltevogner med tårn, kanon og mitraljøse på toppen.
Det økonomiske konseptet var det samme som før og jeg kunne for første gang i mitt yrkestegner-liv selv si det høflige: "Ikke-ring-meg-jeg ringer-deg"-opplegget.
Men rett skal være rett. Skylden for at det aldri ble noe av dette var nok også min.
Jeg hadde forlengst funnet ut at det tok tre-fire ganger lengre tid å tegne en Tiger-stridsvogn som det å tegne en hest.
Med blodslitet fra Morgan Kane-serien og ikke minst Louis Masterson Magasinet (32 sider pluss omslag, alt tegnet i løpet av 30 dager), i friskt minne, var også dette medvirkende til at det var jeg selv som egentlig ikke orket tanken på en Hazel-tegneserie.
Dette til tross; Sven og jeg hadde hatt mang en hyggelig og belivet aften på landstedet hans, Greve Strand utenfor København og han hører så absolutt til et av mitt livs mest hyggelige bekjentskaper.
Jeg tegnet også 29 sider til en tegneserie jeg selv både skrev og tegnet.
Jagade het den og var tegnet og fargelagt temmelig nøyaktig på samme viset likt Morgan Kane-albumene. Mer om denne kan leses og sees på sidene Jagade og undersiden
Jagade-fotos ...
Jeg fikk antatt en 8-siders svart/hvitt tegneserie, pluss en 1-siders til det prestisjetunge amerikanske seriemagasinet Heavy Metal, men vet ikke om disse noensinne kom på trykk, idet bladet like etter gikk over til bare å utgi en enkeltserie pr blad, i motsetning til tidligere, hvor det inneholdt flere serier i samme månedsnummer.
Fred Seierland ble sjefredaktør hos Semic/Norge.
Han var like hektet på fly som jeg og knapt hadde vi truffet hverandre før ideen om å lage tegneserier av Leif Hamre's flybøker - i første rekke Blå to, hopp ut, i modernisert form; med overgangen til F 16 i stedet for bokens F 86 Sabre jagerfly. Dette var en tanke som naturlig nok for meg, hadde ligget i bakhodet i mange år.
Jeg tegnet to prøvesider, Seierland kontaktet Hamre, vi dro begge ut til Tronby, like forbi Asker og snakket med Hamre, som ga oss tommelen opp for denne ideen.
Så vet jeg faktisk ikke hva som skjedde videre.
Kanskje grunnen til at det ikke ble noe av denne tegneserien, var at Seierland kort tid etter sluttet i Semic og at den nye redaktøren ikke likte fly.
Jeg vet som før sagt ikke.
Kjell Hallbing var i mellomtiden i full gang med den nye bokserien sin, Diablito og ymtet frempå om en mulig tegneserie om denne Morgan Kanes ukjente sønn.
Følgen ble at jeg laget en firesiders prøveserie etter første boka.
1978 hadde jeg vært en tur til Danmark hvor en tidligere venn fra skoledagene som var interessert i tegneserier straks dro meg inn i en forretning som jeg ikke husker navnet på nå, men visstnok var et slags tempel for alle Skandinavias tegneseriefrelste. Der stiftet jeg for første gang kjennskap med Richard Corben og hans arbeider: Den og Aladins siste reise, men først og fremst en science fiction-tegneserie som på engelsk het Chempekau, senere utgitt som album i Norge med tittelen: Kvinnen fra stjernene. Serien var i sin helhet malt uten noen form for tusjstreker; mao, hver rute var et gjennomarbeidet lite maleri, noe som gjorde et mektig inntrykk på meg.
Denne serien var den direkte årsak til at jeg malte prøvesidene til Diablito på samme viset, uten tusjstreker unntatt i forbindelse med teksten.
Hva som videre skjedde med disse sidene vet jeg ikke, bortsett fra at jeg fant ut hvor påvirket Hallbing var blitt av tegneserien min, da i første rekke El Gringo-seriene.
Jeg hadde ennå ikke lest noe fra Diablito og da jeg spurte ham om hvordan Kanes sønn så ut svarte han: "Mindre av vekst enn Kane, faktisk ganske liten, men ansiktet er likt El Gringos".
Ettersom tegneseriene var det eneste stedet Hallbing hadde sett El Gringos ansikt, ble det dermed ganske tydelig for meg at bøkenes forfatter må ha lagret disse serienes ansikter av unge Kane i hukommelsen.
For Western tegnet og skrev jeg 6 tegneserier som varierte i sider fra 4 til 9, seriene trykket i hvert nummer, som nå var blitt månedsblad. Disse var utført i tusj og handlet om berømte/beryktede menn som Billy the Kid, Dallas Stoudenmire, Tom Horn og liknende lømler fra U.S.A's autentiske historie.
Den siste tegneserien jeg gjorde var ei avisstripe jeg tegnet for Asker & Bærums Budstikke 1995-97. Serien het "Linni og Kjeller'n" og gikk der i ca 2 år. Den ble ganske snart populær, men jeg tegnet den på en slik måte at det ikke ville vært mulig å få solgt den til andre aviser, grunnet at to av stripene hver uke hadde naturalistisk tegnede bakgrunner med motiver hentet fra Asker og Bærum, mao; den ultimate lokalavis-tegneserien.
Men det er ikke ved å selge til kun én avis at man tjener noe særlig, slik at det var jeg selv som simpelthen ikke gadd mer.
Har jeg nevnt plate cover'e? Nei det har jeg ikke; men det ble også noen slike. Det første het The best of Melanie, en sangerinne jeg for øvrig hadde stor sans for sammen med daværende sangerinne, senere kulturminister Åse Kleveland.
Plateselskapet Polydor brukte maleriene mine fra Metzgar og El Sordo-bøkene, samt tre portretter på baksiden, fra boka "Dødens kvartett", også malt av meg, som platecovere til Benny Borg's sanger om de to Hallbing-figurene, uten å nedlate seg til å spørre meg om lov. Saken var at jeg faktisk ikke visste at førnevnte grammofonplater eksisterte.
Det var først da modellen jeg hadde brukt da jeg laget Metzgar-bildet fylte 50 år og sønnen ville kjøpe maleriet som gave til faren, at jeg fikk se platecoveret til denne sangen og ble gjort oppmerksom på forholdene.
Selvsagt hadde jeg saksøkt rævspjeldet av Polydor da, men plateselskapet var i mellomtiden gått konkurs fikk jeg vite; les: skiftet navn for å unngå innpåslitne kreditorer lik meg.
For liksom å sette prikken over i'en stjal de likeså godt originalmaleriet av Metzgar når de først var i farta, og siden har ingen sett det ...
Om jeg fremdeles er aktiv? Å jada, det er jeg, om enn latere, men tross alt, like grådig og dekadent som før.
Og så har jeg omsider fått tid til å male slike bilder som jeg selv vil ha dem og ikke lik tidligere, slik andre ville ha dem.
e.m.
Fra "Leserne skriver":
"Jeg har vært fast leser av Western i flere år og syns bladet er veldig bra lesning, bortsett fra denne nye Morgan Kane-tegneserien. Tegneren burde gå å ta et tegnekurs"
(Western)
"Tegneserien er ganske godt tegnet, men de fargene! Skulle nesten tro at tegneren var påvirket av LSD da han fargela den".
(Western)
"...,men hvorfor disse to sidene med en tegneserie? Vi som leser bøkene trenger ikke noe slikt. Den serien i sort-hvitt som var i det lille Western var mye bedre enn dette her".
(Western)
"Tidligere har jeg bare kjøpt Vi Menn nå og da, men etter at tegneserien om Morgan Kane kom, er jeg nå blitt fast leser. Men kun en side hver uke er ikke nok. Jeg mener at to sider burde være et minstekrav fra oss Morgan Kane-lesere".
(Vi Menn)
.... og jeg lo, hele veien til banken ....
e.m.
Andre Morgan Kane søk:
http://groups.yahoo.com/group/Morgan_Kane/
Ved søk på meg på Internett, søk Ernst Vevle Olsen, Ernst Olsen Meister eller Morgan Kane
Facebook-søk: Ernst Olsen Meister
For kjøp av nyutgivelsen av Morgan Kane-bøkene, søk på:
www.allerbok.no
Ikke noe av innholdet her er tillatt kopiert eller publisert andre steder uten tillatelse fra rettighetshaveren/opphavspersonen.
Kontakt meister.ernst@gmail.com
Maleriet på bordet ble bestilt av Kjell Hallbing. Han ville ha et bilde som var malt helt nøyaktig etter bøkenes beskrivelse av Morgan Kane's ansikt.
Bokomslagets logo var ikke spesialbestilt for bøkene, men likevel var dette utvilsomt Kane.
Mye av fotostoffet var i dårlig forfatning grunnet tidens tann og jeg ville ikke bruke Photoshop; da heller bruke fotografiene i den stand de var. Fargebildene er for det meste kopiert fra gamle dias mens svart-hvitt bildene er på papir.
Restaureringsarbeid og fremkalling er utført av henholdsvis Hillevåg Foto samt dyktige folk på Elite Foto, Kilden, begge i Stavanger.
Jeg er dem meget takknemlig for fremragende arbeid.
Ernst Meister
|
|
|
|
|
|